J.M.G. Le Clézio vokste delvis opp i Afrika, der hans far jobbet som lege i nesten hele sitt yrkesaktive liv. Le Clézio ble født like etter at 2. verdenskrig brøt ut i Europa, og under krigen levde han sammen med sin bror, mor og bestemor i Frankrike uten å kjenne faren. Først etter krigen kunne familien gjenforenes i Nigeria, og sitt møte med Afrika og menneskene beskriver han gjennom hele barnets sanseregister. Varmen, luktene, lydene, smaken, synet av de endeløse slettene som man løp barbent på så fort man kunne. Det føltes likevel litt underlig at det gjennomført, flere ganger, stod at de befant seg i Nigeria og Kamerun i Øst-Afrika. Disse landene er jo ikke i Øst, men i Vest-Afrika.
Det nye livet med faren ble en overgang. Faren var streng, stilte krav til guttene som de aldri hadde opplevd i Frankrike og satte grenser som var unaturlige for dem. Le Clézio ønsker å finne bakgrunnen til farens bitterhet, og går bakover i historien til tiden foreldrene møttes - og enda litt til. Han ser farens kamp for å redde liv til tross for null forsyninger av hverken mat eller medisiner under krigen, fortvilelsen over kolonialiseringens utbytting, og sorgen over Biafra-krigen og den store sultkatastrofen som rammet folket som var på flukt. Han beskriver situasjoner svært godt med få ord, han velger de riktige ordene, han vet hvordan han skal formidle dette til sine lesere.
Jeg sitter igjen med mange bilder i hodet. Jeg er sikker på at det aller mest skyldes Le Clézios penn. Som han jo fikk Nobelprisen i litteratur for i 2008 .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar