Bjørn Godøy: ”Solskinn og død”

Siden 2009 har Kongo ofte vært i norske medier, særlig pga to norske unge menn som står anklaget for drap i provinshovedstaden Kisangani. Sett fra Norge utviklet prosessen seg snart til et møte med det ubegripelige. Det er ikke første gang Kongo har hatt den virkningen på hvite mennesker.

Boken ”Solskinn og død” forteller historien om nordmennene i den mest beryktede kolonien av dem alle; Kongostaten. Nesten 200 nordmenn lot seg verve av kong Leopold 2. av Belgia til dette spektakulære og svært brutale prosjektet i Kongostaten, som i ettertid har blitt betegnet som ” den største og rikeste koloni på jorda”. Flere av disse karene var noen egenrådige, ekstreme typer; en gjeng eventyrere – slik likte de i hvert fall å fremstå. Samtidig hadde de nok en følelse av å være fremmede hjemme i Norge. Mange av offiserene og juristene kom fra fremstående familier og kjente personlig høyt profilerte personer innen næringliv, byråkrati og politikk. Norske myndigheter støttet dem som best de kunne i den tidlige fasen, men ble temmelig passive etter hvert som den internasjonale kritikken økte om Leopold’s egenrådige prosjekt.

Hstorien om de norske kongofarerne handler ikke bare om terror og drap. Den handler også om dypt menneskelige opplevelser; møtet med fremmede kulturer; vanskene ved det å jobbe i en franskspråklig koloni; kongofarernes angst for å bli rammet av det dårlige ryktet som etter hvert omga Kongostaten.

I denne boken framstår de norske kongofarerne som mennesker av kjøtt og blod. Deres hang til flatfyll; deres problemer med det franske språket og deres sans for lange utmarsjer i Guds frie natur er levende beskrevet. De var umiskjennelig norske. Som forfatteren oppsummerer til slutt:” I møtet med kolonialismens historie kan det være vanskelig å se seg selv som kolonist og overgriper. Men det er min mening at dette er vår historiske og moralske plikt som nordmenn: å se oss selv i kongofarernes sted. Det er de som var oss”.