Tomm Kristiansen: Afrika - en vakker dag

Tomm Kristiansen skriver engasjerende og godt. Tittelen og det flotte coveret gjorde at jeg gledet meg til å lese boka. Kristiansen er veldig nær både de han kommer i kontakt med på sine reiser og leseren. Dette er forfatterens styrke. De gangene han skriver om enkeltmennesker er boka best, etter min mening. Men totalt sett blir stoffet for unyansert og fordomsbekreftende. Og det gjorde at jeg hadde mest lyst til å legge den fra meg. Det ble rett og slett for mye djevelskap samlet mellom to permer. Jeg kunne ikke se noen som helst slags forbindelse mellom tittelen og innholdet. Det er ikke mye vakkert her, men selvfølgelig mye informasjon som jeg egentlig burde vite fra før, som forbindelsen mellom krigene i Uganda, Rwanda og Kongo.

I første kapittel forteller Tomm Kristiansen historien bak et bilde de fleste av oss på en eller annen måte husker å ha sett. Kevin Carters bilde av en gribb som venter på at en liten avmagret sudanesisk pike skal dø. En hjerteskjærende historie om et prisvinnende tragisk bilde og følgene av dette for fotografen. I det påfølgende kapitlet gis en fascinerende og gripende skildring av den Sør-Afrikanske sannhetskommisjonens arbeid og grunnlaget for den. Men da er det slutt på det alternative bildet av Afrika. Alle kapitlene etterpå, med et delvis unntak av et fra Rwanda og det aller siste, gir nøyaktig det samme bildet av Afrika som alle andre vestlige media gir. Elendighet opp og i mente. Den ene historien verre enn den forrige. Hva er det som er vakkert ved dette? Jeg får bekreftet alle fordommer om dette allsidige og frodige kontinentet. Og det var ikke dette jeg hadde trodd jeg skulle få. Jeg hadde forventet noe annet og mer nyansert av en mann som etter bokas vaskeseddel sies å gå “bak medias overskrifter for å fortelle oss om et kontinent i dramatisk utvikling. Med respekt, engasjement og kjærlighet skriver han om hverdagsliv og politikk, om krig og menneskene den rammer.” Jeg synes ikke det stemte med mitt inntrykk: det var mest krig.

Karen Blixen (Isak Dinesen) : Out of Africa.

I had a farm in Africa, at the foot of the Ngong Hills”; Første setning i denne boken er blitt berømt. Karen Blixen ga ut denne boka første gang i 1937, etter at hun var flyttet til Danmark igjen. Nå har jeg lest boka, besøkt farmen og sett filmen, som selvfølgelig bare er et utdrag av hennes opplevelser i Kenya. Kanskje du har sett filmen, da kan du ta boka! ”Out of Africa” består av fem hovedkapitler, uten noen bestemt kronologisk oppbygning fra årene hennes i Afrika. De første to fokuserer primært på afrikanere som bodde og arbeidet på farmen, og inneholder blant annet hennes egne observasjoner og refleksjoner av disse menneskenes syn på rettferdighet, skyld og straff etter en grusom skyteulykke. Den tredje delen, som heter “Visitors to the Farm,” beskriver noen av de fargerike personlighetene som så på Blixens fram som en trygg havn og et godt sted å komme. Den fjerde, “From an Immigrant’s Notebook,” er en samling av hendelser og opplevelser der Karen Blixen reflekterer over livet sitt som hvit kolonialist i et afrikansk land. Den femte og siste delen, “Farewell to the Farm,” beskriver de siste årene hennes i Kenya, forsøkene på å bortforklare og fornekte den finansielle krisen, og en brå død av noen av de nærmeste vennene hennes i Kenya. Slutten av boka tar for seg salget av farmen, og hun begynner på reisen tilbake til Danmark. Boka, som livet hennes i Kenya, er fylt av mange slags motsetninger; by og land, tørke og regntid, muslimer og kristne, men den hun stadig kommer tilbake til er forskjellen på afrikaner og europeer.

Alexander Mc Call Smith: The No. 1 Ladies Detective Agency Series

I denne serien er det utgitt minst sju bøker, kanskje flere. De er fornøyelige, sjarmerende og lettleste, og de har blitt utrolig populære over hele verden. Du får dem på norsk også, men det er lett å lese dem på engelsk, og språket er enkelt, men presist. Kan du snakke så mye engelsk på en så lettfattelig måte er du god! Bøkene beskriver små og store hverdagsutfordringer, og det fins alltid en løsning og kloke resonnementer bak! Hovedpersonen, Madame Ramotswe bor i Gaborone og har startet et detektivbyrå, det første i sitt slag i Botswana. Hun bruker sunn fornuft og menneskekunnskap til å løse allslags merkelige mysterier. (Det er selvfølgelig en del frustrerte mennesker som skal ha henne til å skygge ektefellen, som de er sikker på er utro, dvs. akkurat samme oppgaver som detektivbyråene i Norge lever av). Hvis du er lei av å lese om verdens store vanskeligheter og trenger noe du kan slappe av og hygge deg med på en meningsfull måte, anbefaler jeg disse bøkene på det varmeste. De er også filmatisert og BBC har laget en TV-serie.

Mark Behr: The smell of apples

Mark Behr’s “The smell of apples” er en stor roman. Et stadig tilbakevendende tema er observasjonene til 10 år gamle Marnus Erasmus om hvordan foreldrenes drømmer også blir barnas drømmer. Som soldat i de sør-afrikanske styrkene som kjemper i Angola, ser han tilbake på en sorgløs og lykkelig barndom, der han i økende grad blir påvirket av sine foreldre, en general og en musiker. På denne tiden blir mange i den priviligerte hvite minoritetsbefolkningen bevisst realitetene av apartheid i samfunnet de lever i. Boka ender opp med en familietragedie, som sikkert kunne skjedd i mange deler av verden, men som illustrerer dette samfunnets dobbeltmoral. Fasaden kan se fin ut, men det er råttent inni. Romanen er uhyre velskrevet, og er å regne som en klassiker i denne delen av verden. Mark Behr har ikke lykkes like godt med senere romaner, som med denne debutromanen.

William Boyd: A good man in Africa

”A good man in Africa” av William Boyd, som regnes for å være en førsteklasses forteller.

Storyen er slik: En skikkelig viktigper av en ung britisk diplomat arbeider i et lite land på vestkysten av Afrika. Ifølge han selv er de største fordelene ved Afrika den enkle tilgangen på øl og sex. Han avskyr det landet han er plassert i, men han vil gjerne lykkes i jobben, og lar seg manipulere av både sjefen og kona hans, samt inngår diverse merkelige forbindelser som han tror skal bidra til suksess. Etter at han skjønner at han blir utpresset, han har fått en kjønnssykdom, han forsøker seg på bestikkelse og konfronteres med et lik han må ta ansvar for, må han erkjenne at lite går etter hans planer. Boka ble bedre etter hvert som jeg leste. Forfatteren setter hovedpersonen i situasjoner som til dels er helt absurde, dels utrolig morsomme. Og det britiske diplomatiet i utkantland raljeres med, og levnes ikke mye ære. Boka er utrolig velskrevet, og inneholder også mange problemstillinger av seriøs karakter.

Gaile Parkin: Baking cakes in Kigali

”Baking Cakes in Kigali” av Gaile Parkin er lettlest og sjarmerende med mye humor og med en tydelig hverdagsfilosofi. Romanen forteller mye om samfunnet, menneskenes liv og levnet. Jeg likte den. Angel Tugaraza har nylig flyttet til Rwanda fra sitt fødeland, Tanzania. Sammen med sin mann tar de tar vare på fem barnebarn. Både sønnen og datteren er døde av AIDS, og besteforeldrene må ta over, noe som er svært utbredt i mange afrikanske land. Angel er aldri arbeidsløs, men har likevel overskudd til å starte sitt eget lille hjemmebakeri. Hun er proff forretningskvinne i alle situasjoner, og lever etter mottoet ”Kunden har alltid rett”, men det er jo lov å gi råd ag anbefalinger? Kundene hennes forteller henne sine historier, og mange er fra lidelser i et Rwanda som akkurat har vært gjennom et folkemord. Enkeltmenneskers skjebner tegnes tydelig for oss som leser. Romanen blir sammenlignet med de populære bøkene om Mrs. Ramotswe i The no. 1 Ladies Detective Agency fra Botswana. ”Baking Cakes in Kigali” har blitt en bestseller, og det kommer nok flere bøker om Angel.

Barbara og Stephanie Keating: Blood sisters

”Blood sisters” av Barbara og Stephanie Keating er fra høylandet i Kenya. Tre jenter med totalt ulik bakgrunn går på kostskole sammen og blander blod og sverger på at ingenting noen gang skal komme imellom dem. Jeg må innrømme at jeg fikk litt følelsen av ”Frøken Detektiv”, men jeg syntes jeg fikk så mye igjen gjennom miljøskildringene at jeg fortsatte. En av jentene er fra gammel Boerslekt, og jeg fikk innblikk i hvordan mennesker hadde brutt opp fra Sør-Afrika etter Boer-krigen og søkt nordover der ingen kjente dem, og de kunne begynne på nytt. Det har vært mange skjebner og tøffe tak blant de hvite på dette kontinentet. En annen av ”Blood sisters” er datter av en britisk diplomat. Foreldrene bor i Nairobi og har plassert datteren på kostskole i landet i stedet for å sende henne til England. Handlingen foregår på 50-tallet, og diplomatiet er ganske ”britisk”, for å si det sånn. Den tredje jenta er datter av en skotsk lege, som er i landet av idealistiske årsaker, (og leve et behageliv liv.) Boka viser hvor attraktivt klimaet og naturen i Kenya er, og vi skjønner hvorfor mange europeere av ulike årsaker har slått seg ned der opp gjennom tidene. Innimellom er det selvfølgelig ganske dramatisk med mord og uventede ulykker, og flere kompliserte kjærlighetsgreier. Anmelderen fra The Times skriver.” Read this gloriously entertaining book instead of going to the gym.” Jeg synes du heller skal trene.

Waris Dirie: Desert Flower

I bokhandelen var det stilt ut en roman med en vakker dame på omslaget. Hva var dette? Tittelen var ”Desert Flower”, skrevet av Waris Dirie. Mange av afrikanerne er veldig vakre mennesker, og vi vet for eksempel at faraoene i Egypt hentet damene sine i landene omkring, slik som Etiopia. Waris Dirie skriver om sitt liv, fra hun fødes inn i en nomadestamme i ørkenen i Somalia, til hun ender opp som en berømt modell i England. En uendelighet av en reise, geografisk og kulturelt. Historien viser hvor barskt det er å være jente i en nomadekultur som denne. Noe av det som gjorde mest inntrykk og opprørte meg, var den hjerteskjærende fortellingen om da hun som seks-åring ble omskåret. Moren hennes holdt henne. Datterens ”verdi” i familien og på ekteskapsmarkedet var lik null hvis hun ikke var omskåret. Omskjæring praktiseres i mange land, men hører ikke hjemme i et moderne samfunn. Det er vold og mishandling på det groveste.

Tara Kai: Dar es Salaam

Når man bor i Dar es Salaam, og kommer over en roman med navnet ”Dar es Salaam”, må man jo se hva dette er for noe. Romanen er skrevet av Tara Kai, og er en fortelling om en ung jente på 14 år, som er på ferie i Dar es Salaam. Hun forelsker seg i en kamerat til stefaren, og gjør mange rare ting for å få han til å bli interessert i seg. Et ungpikeportrett av ”ung jente som forelsker seg i voksen mann” som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Det som var artig var jo å kjenne igjen de stedene de var på turer, gater de gikk i og bygninger som ble omtalt. Det vi ikke kjente igjen, var sikkert oppdiktet og forfatterens frie fantasi. Konklusjon: Ikke den helt store romanen, men psykologisk sikkert tatt på kornet.

Sarah Stone: The true sources of the Nile

Historien i ”The true sources of the Nile” av Sarah Stone er fra Burundi. Borgerkrigen mellom hutuer og tutsier blir gjort levende og konkret gjennom historien om Anne fra California, som forelsker seg i Jean-Pierre, vokst opp i en velstående tutsi-familie og det livet de lever i Burundis hovedstad, Bujumbura. Jeg synes jeg fikk innblikk i hvor komplekse feidene kan være mellom folkegrupper som hutuer og tutsier, hvor lojaliteten ligger når det kommer til stykket, og hvor vanskelig det er å trenge inn i mange folkegruppers kultur for utenforstående. Men jeg synes boka var for langdryg, og særlig historien etter at de flyttet til USA synes jeg kunne vært avsluttet før.

Alexandra Fuller: Don’t let’s go to the dogs tonight

Alexandra Fuller’s ” Don’t let’s go to the dogs tonight.” likte jeg veldig godt. Den skildrer en barndom i Malawi, Zimbabve og Zambia, og den spenningen som oppstår mellom barn uten fordommer og de voksnes tøffe miljø. Tragiske hendelser skjer, men romanen er også preget av forfatterens kjærlighet til kontinentet. Mye i denne boka er universelt, og kunne ha hendt hvor som helst, som skildring av søskenforhold, og hvor mye f.eks 3 års aldersforskjell betyr når man er liten. Det som er spesielt for dette kontinentet og som var spesielt lærerikt for meg, er historiene om det strabasiøse livet til mennesker som opprinnelig hadde røttene sine i Europa, men som av ulike grunner hadde slått seg ned i det sørlige Afrika. Særlig tøft var det for de hvite som ikke hadde så god råd, men måtte matche livet til de velstående hvite, for eksempel med å finansiere skolegang for barna. Alkoholkonsumet var stort. Barnas utdanning var alfa og omega, og barna til farmerne måtte bo borte på kostskole fra de var små, selv om skolen var langt borte. Mange av de hvite farmerne led og strevde mye under borgerkrigen og uavhengighetskrigen i Zimbabve. Romanen gir også innblikk i den skepsisen som var mellom de svarte og de hvite, men også mellom de som var av indisk avstamning og andre, og myndighetenes likegyldighet overfor indere. Naturskildringene er fantastiske, og gjenspeiler de hvite settlernes glede over naturen. Elementer av overtro hører alltid med i fortellinger her. Det som gjorde mest inntrykk på meg knyttet til det sørlige Afrika var: -Forfatterens skildringer av barns frykt for krig. Barna bråvåknet hvis de hørte en lyd. Har man sett krigens voldshandlinger, som for eksempel at ører skjæres av og øyne stikkes ut, glemmer man det aldri. - Blandingen av det røffe i denne familiens liv og kjærligheten de følte for hverandre. – Det hvite barnets besøk i en fattig hytte til svarte afrikanere – og hvor ukjent dette livet var for henne. I det hele tatt omgikkes man bare ”sine egne”, sin familie og de man var lik og stolte på. De andres liv visste man lite om, og barna ble stående og glo når de kom på kostskole og fikk se velstående svarte afrikanere.

Doris Lessing: The grass is singing

Etter det leste jeg om igjen “The grass is singing” av nobelprisvinneren Doris Lessing. Hun hadde med seg manuskriptet til sin første bok da hun flyttet fra Rhodesia til England i 1950, og den er en velkjent roman, en helt spesiell debutbok. Romanen fokuserer på det miserable livet til en kvinne som lever i et ulykkelig ekteskap og i et miljø på landsbygda som hun ikke mestrer og der hun ikke oppfører seg som forventet. Hun søker til slutt trøst i armene på houseboyen. Enden er ikke god. Det er ikke akkurat noen humoristisk fortelling, men sterk og voldsom. Man får lyst til å filleriste disse hovedpersonene og få dem til å våkne og ta styring over sitt eget liv, ikke bare la seg drive med. Det er ikke bare disse enkeltpersonene det dreier seg om, romanen gir også mye kunnskap om det tøffe livet til hvite settlere i denne delen av verden. ”Vinn eller forsvinn”, kan man si. Selv om denne afrikanske tragedien skjer i Rhodesia (Zimbabve) var nok miljøet på landsbygda der på den tiden ganske likt Sør-Afrika.

Chimamanda Ngozi Adichie: En halv gul sol

Før jeg reiste hadde lesegruppa på Ås gitt meg ”En halv gul sol” av Chimamanda Ngozi Adichie, og det var en god start! Denne romanen skildrer nært og intenst livet til en gruppe mennesker i krig og fred i Nigeria på Biafra-krigens tid 1967-70. En ung kvinne blir fanget av hendelsene i krigen. Hun er velstående, universitetsutdannet og idealistisk. Hele livet hennes blir forandret på grunn av krigen. Det samme gjelder familien hennes og forloveden hennes. Anmelderen i Daily Mail skriver:” Hjerteskjærende, morsom, fremragende skrevet og uten tvil et mesterverk og en klassiker”. Jeg likte den boka veldig godt, og begynte straks å se etter andre bøker av samme forfatteren, bøker som kunne kjøpes her.

Chimamanda Ngozi Adichie:Purple Hibiscus

Jeg fant ”Purple Hibiscus”, som var debutboka hennes. Purple Hibiscus er en svært god debutroman. Fortellingen er kompleks, engasjerende og lettlest. Boka handler om en jente på 15 år, og hennes seksuelle oppvåkning og bevissthet og undertrykkelse i et miljø preget av mishandling og vold i et strengt religiøst hjem. Fortellingen er både universell og spesiell for det miljøet den skildrer, f.eks.er den veldig tydelig på motsetningene mellom de som bekjenner seg til en kristen religion og de som nekter å kvitte seg med de tradisjonelle gudene. Det samme gjelder forventningene om at de som har flyttet til byen skal ha med gaver når de kommer på besøk til landsbyen. (Det er forresten ikke så lenge siden folk i Norge fikk ”Amerikagaver” heller) Tilhørighet til religion er nøye forbundet med hvor man er på den sosiale og materielle rangstigen. Fortellingen påvirkes samtidig av et begynnende millitærkupp i Nigeria. Nå venter jeg spent på neste bok fra denne forfatteren.

Chinua Achebe: Things fall apart

”Things fall apart” av Chinua Achebe er en klassiker. Den leses av alle elever på videregående skole i hele Afrika, på linje med for eksempel en av Hamsuns bøker i Norge. Den ble utgitt første gang i 1958, og er et usentimentalt møte med den tradisjonelle landsbykulturen i Nigeria, og utfordringene i møte med de hvite europeernes kultur. Jeg har faktisk lest den to ganger, og synes det var en like god leseropplevelse hver gang. Hovedpersonen, Okonkwo, er en fysisk og mentalt sterk person, som har en lederposisjon i landsbyen. Fortellingen følger han og hans fall. Han har tre koner, som er et tegn på velstand og status i Ibo-kulturen (Nigeria). Han arbeider hardt, og vil for all del ikke identifiseres med faren sin, som var en drukkenbolt og en latsabb. Han drives av frykten for å framstå som en svak person, og er utrolig snarsint. I dette patriarkalske samfunnet er det Okonkwo som bestemmer i familien, og han gremmes over at yndlingsbarnet hans er en av døtrene. Obierika er hans beste venn. Han er også en kriger, men har begynt å stille spørsmål ved deler av deres kultur. De første misjonærene kommer til dette området, og deres holdninger og tilnærming til menneskene her avgjør hvordan de blir tatt imot. Den første diskuterer religiøse spørsmål med dem og er interessert i å forstå andre kulturer. Etterfølgeren hans er en annen type som ser verden i svart og hvitt. Han er kompromissløs og mangler forståelse og klokskap, noe som resulterer i åpne feider mellom kirken og Okonwo og hans likesinnede.