J.M.G. Le Clézio: Afrikaneren: Portrett av en far

J.M.G. Le Clézio vokste delvis opp i Afrika, der hans far jobbet som lege i nesten hele sitt yrkesaktive liv. Le Clézio ble født like etter at 2. verdenskrig brøt ut i Europa, og under krigen levde han sammen med sin bror, mor og bestemor i Frankrike uten å kjenne faren. Først etter krigen kunne familien gjenforenes i Nigeria, og sitt møte med Afrika og menneskene beskriver han gjennom hele barnets sanseregister. Varmen, luktene, lydene, smaken, synet av de endeløse slettene som man løp barbent på så fort man kunne. Det føltes likevel litt underlig at det gjennomført, flere ganger, stod at de befant seg i Nigeria og Kamerun i Øst-Afrika. Disse landene er jo ikke i Øst, men i Vest-Afrika.

Det nye livet med faren ble en overgang. Faren var streng, stilte krav til guttene som de aldri hadde opplevd i Frankrike og satte grenser som var unaturlige for dem. Le Clézio ønsker å finne bakgrunnen til farens bitterhet, og går bakover i historien til tiden foreldrene møttes - og enda litt til. Han ser farens kamp for å redde liv til tross for null forsyninger av hverken mat eller medisiner under krigen, fortvilelsen over kolonialiseringens utbytting, og sorgen over Biafra-krigen og den store sultkatastrofen som rammet folket som var på flukt. Han beskriver situasjoner svært godt med få ord, han velger de riktige ordene, han vet hvordan han skal formidle dette til sine lesere.

Jeg sitter igjen med mange bilder i hodet. Jeg er sikker på at det aller mest skyldes Le Clézios penn. Som han jo fikk Nobelprisen i litteratur for i 2008 .

Jan Mehlum: "For Guds skyld"

Jan Mehlum leverer som alltid solide krimvarer. 2934941

To afrikanske muslimer blir funnet drept i Oslo med kort tids mellomrom, begge med et kors risset inn i ansiktet. Dette er opptakten til en sammensatt historie der advokat Svend Foyn blir nødt til å reise til Tanzania for å finne løsninga.

Boka byr på maktmennesker med skjult agenda, dystre begivenheter i en afrikansk småby, u-hjelpere med egne prosjekter, en gammel sjømann som får en brå død i Foyns eget hus. Alt henger på merkelig vis sammen, selv om ingenting er hva det ser ut til å være. Som virkeligheten selv. Min anbefaling er: «For Guds skyld» - les den og nyt den!

Den eneste detaljen som er feil er at forfatteren lar Foyn dra til yachtklubben i Dar es Salaam en ettermiddag for å slappe av. Man kan ikke bare dra dit en ettermiddag, sjø. Du må være medlem for å slippe inn, og å bli medlem tar noen måneder.

Bjørn Godøy: ”Solskinn og død”

Siden 2009 har Kongo ofte vært i norske medier, særlig pga to norske unge menn som står anklaget for drap i provinshovedstaden Kisangani. Sett fra Norge utviklet prosessen seg snart til et møte med det ubegripelige. Det er ikke første gang Kongo har hatt den virkningen på hvite mennesker.

Boken ”Solskinn og død” forteller historien om nordmennene i den mest beryktede kolonien av dem alle; Kongostaten. Nesten 200 nordmenn lot seg verve av kong Leopold 2. av Belgia til dette spektakulære og svært brutale prosjektet i Kongostaten, som i ettertid har blitt betegnet som ” den største og rikeste koloni på jorda”. Flere av disse karene var noen egenrådige, ekstreme typer; en gjeng eventyrere – slik likte de i hvert fall å fremstå. Samtidig hadde de nok en følelse av å være fremmede hjemme i Norge. Mange av offiserene og juristene kom fra fremstående familier og kjente personlig høyt profilerte personer innen næringliv, byråkrati og politikk. Norske myndigheter støttet dem som best de kunne i den tidlige fasen, men ble temmelig passive etter hvert som den internasjonale kritikken økte om Leopold’s egenrådige prosjekt.

Hstorien om de norske kongofarerne handler ikke bare om terror og drap. Den handler også om dypt menneskelige opplevelser; møtet med fremmede kulturer; vanskene ved det å jobbe i en franskspråklig koloni; kongofarernes angst for å bli rammet av det dårlige ryktet som etter hvert omga Kongostaten.

I denne boken framstår de norske kongofarerne som mennesker av kjøtt og blod. Deres hang til flatfyll; deres problemer med det franske språket og deres sans for lange utmarsjer i Guds frie natur er levende beskrevet. De var umiskjennelig norske. Som forfatteren oppsummerer til slutt:” I møtet med kolonialismens historie kan det være vanskelig å se seg selv som kolonist og overgriper. Men det er min mening at dette er vår historiske og moralske plikt som nordmenn: å se oss selv i kongofarernes sted. Det er de som var oss”.

Alan Paton: Cry, the beloved country. (Gråt mitt elskede land )

Denne romanen kom ut i 1948, og er blitt en klassiker. Har du ikke lest den, gå og lån den på biblioteket straks. Dette er historien om den svarte presten Stephen Kumalo som bor på landsbygda i Sør-Afrika, og reiser til Johannesburg for å finne sin bror, søster og sin sønn. Romanen handler mest om han og sønnen hans og deres kamp for menneskeverdet i apartheidstaten Sør-Afrika, men også om store forskjeller mellom kultur og moral i by og landsbygd, og et hav av forskjell mellom livet til de svarte og de hvite. Det er en intens og rørende fortelling. I denne romanen er det ikke hudfargen som avgjør om menneskene er gode eller dårlige.

Boka er velskrevet og lettlest. Man må lese videre for å se hvordan det går med menneskene det skrives om. Romanen var et av de første vitnesbyrdene om apartheidstatens rasediskriminering som gikk ut i verden, og Paton ble internasjonalt kjent og mottok en rekke priser.

Boken utgjør grunnlaget for musicalen Lost in the Stars og to filmatiseringer fra 1951 og 1995.

I 1953 grunnla Paton South African Liberal Party (Sør-Afrikas Liberale parti) et parti som sto for liberale verdier og som sloss for like rettigheter for svarte og hvite. Han forble president i partiet inntil det ble forbudt i 1968, offisielt fordi det både hadde hvite og svarte medlemmer.

På grunn av sin status internasjonalt og innen den liberale bevegelsen, ble han trakassert av politi og myndigheter.

Paton skrev både romaner, poesi og essay. Av kjente titler er: Too Late the Phalarope (1953), Land and People of South Africa (1956), Tales From a Troubled Land (1961), The Long View (1968) den selvbiografiske Toward the Mountain (1980)og Ah, but Your Land is Beautiful (1981).

The Snows of Kilimanjaro

Denne korte novellen ble utgitt første gang i 1936 og er ifølge Hemingway selv en av hans fineste. Den står i en novellesamling med samme navn. Den ble filmatisert en gang på femtitallet, med Gregory Peck og Ava Gardner. ( Det er lenge siden, det!) I 1933 var Hemingway og kona på safari i Tanzania. Bl.a. var han på jakt i Serengeti. På denne reisen fikk han stoff til å skrive novellene ” "The snows of Kilimanjaro " og " The short happy life of Francis Macomber”. ( Den siste står også i samlingen, og er kanskje den mest kjente novellen hans) På turen pådro han seg amøbedysenteri og ble evakuert til Nairobi i fly, en erfaring som sikkert er reflektert i novellen.

I korthet er handlingen slik: Harry, som er forfatter, er på safari sammen med sin kone i Afrika. Han slurver med å gjøre rent et lite sår han har fått i beinet, noe som får følger. Det går koldbrann i såret, og Harry ligger i leiren og venter på en sakte død. De har ikke mulighet til å få gitt beskjed om hvor de er. Harry får massevis av tid til å tenke tilbake på livet sitt. Han tenker tilbake på de siste årenes forfatterskap, og hvor lite han faktisk har registrert og problematisert rundt alt det fantastiske og underlige han har opplevd i livet. Er man forfatter hvis man vegrer seg mot å skrive? Han krangler også med kona, og beskylder henne for den dekadente livsførselen sin han har lagt seg til i overklassen i stedet for å skrive om sine erfaringer blant ”interessante” mennesker. I en drøm ser han et fly som henter han og flyr han opp til toppen av Kilimanjaro.

Hele historien preges av en fortettet stemning, og er flott å lese som den historien den er. Men her er det symbolikk i massevis og rom for å analysere og reflektere for den som har lyst!