Alexandra Fuller: Don’t let’s go to the dogs tonight

Alexandra Fuller’s ” Don’t let’s go to the dogs tonight.” likte jeg veldig godt. Den skildrer en barndom i Malawi, Zimbabve og Zambia, og den spenningen som oppstår mellom barn uten fordommer og de voksnes tøffe miljø. Tragiske hendelser skjer, men romanen er også preget av forfatterens kjærlighet til kontinentet. Mye i denne boka er universelt, og kunne ha hendt hvor som helst, som skildring av søskenforhold, og hvor mye f.eks 3 års aldersforskjell betyr når man er liten. Det som er spesielt for dette kontinentet og som var spesielt lærerikt for meg, er historiene om det strabasiøse livet til mennesker som opprinnelig hadde røttene sine i Europa, men som av ulike grunner hadde slått seg ned i det sørlige Afrika. Særlig tøft var det for de hvite som ikke hadde så god råd, men måtte matche livet til de velstående hvite, for eksempel med å finansiere skolegang for barna. Alkoholkonsumet var stort. Barnas utdanning var alfa og omega, og barna til farmerne måtte bo borte på kostskole fra de var små, selv om skolen var langt borte. Mange av de hvite farmerne led og strevde mye under borgerkrigen og uavhengighetskrigen i Zimbabve. Romanen gir også innblikk i den skepsisen som var mellom de svarte og de hvite, men også mellom de som var av indisk avstamning og andre, og myndighetenes likegyldighet overfor indere. Naturskildringene er fantastiske, og gjenspeiler de hvite settlernes glede over naturen. Elementer av overtro hører alltid med i fortellinger her. Det som gjorde mest inntrykk på meg knyttet til det sørlige Afrika var: -Forfatterens skildringer av barns frykt for krig. Barna bråvåknet hvis de hørte en lyd. Har man sett krigens voldshandlinger, som for eksempel at ører skjæres av og øyne stikkes ut, glemmer man det aldri. - Blandingen av det røffe i denne familiens liv og kjærligheten de følte for hverandre. – Det hvite barnets besøk i en fattig hytte til svarte afrikanere – og hvor ukjent dette livet var for henne. I det hele tatt omgikkes man bare ”sine egne”, sin familie og de man var lik og stolte på. De andres liv visste man lite om, og barna ble stående og glo når de kom på kostskole og fikk se velstående svarte afrikanere.