”Baking Cakes in Kigali” av Gaile Parkin er lettlest og sjarmerende med mye humor og med en tydelig hverdagsfilosofi. Romanen forteller mye om samfunnet, menneskenes liv og levnet. Jeg likte den. Angel Tugaraza har nylig flyttet til Rwanda fra sitt fødeland, Tanzania. Sammen med sin mann tar de tar vare på fem barnebarn. Både sønnen og datteren er døde av AIDS, og besteforeldrene må ta over, noe som er svært utbredt i mange afrikanske land. Angel er aldri arbeidsløs, men har likevel overskudd til å starte sitt eget lille hjemmebakeri. Hun er proff forretningskvinne i alle situasjoner, og lever etter mottoet ”Kunden har alltid rett”, men det er jo lov å gi råd ag anbefalinger? Kundene hennes forteller henne sine historier, og mange er fra lidelser i et Rwanda som akkurat har vært gjennom et folkemord. Enkeltmenneskers skjebner tegnes tydelig for oss som leser. Romanen blir sammenlignet med de populære bøkene om Mrs. Ramotswe iThe no. 1 Ladies Detective Agency fra Botswana. ”Baking Cakes in Kigali” har blitt en bestseller, og det kommer nok flere bøker om Angel.
”Blood sisters” av Barbara og Stephanie Keating er fra høylandet i Kenya. Tre jenter med totalt ulik bakgrunn går på kostskole sammen og blander blod og sverger på at ingenting noen gang skal komme imellom dem. Jeg må innrømme at jeg fikk litt følelsen av ”Frøken Detektiv”, men jeg syntes jeg fikk så mye igjen gjennom miljøskildringene at jeg fortsatte. En av jentene er fra gammel Boerslekt, og jeg fikk innblikk i hvordan mennesker hadde brutt opp fra Sør-Afrika etter Boer-krigen og søkt nordover der ingen kjente dem, og de kunne begynne på nytt. Det har vært mange skjebner og tøffe tak blant de hvite på dette kontinentet. En annen av ”Blood sisters” er datter av en britisk diplomat. Foreldrene bor i Nairobi og har plassert datteren på kostskole i landet i stedet for å sende henne til England. Handlingen foregår på 50-tallet, og diplomatiet er ganske ”britisk”, for å si det sånn. Den tredje jenta er datter av en skotsk lege, som er i landet av idealistiske årsaker, (og leve et behageliv liv.) Boka viser hvor attraktivt klimaet og naturen i Kenya er, og vi skjønner hvorfor mange europeere av ulike årsaker har slått seg ned der opp gjennom tidene. Innimellom er det selvfølgelig ganske dramatisk med mord og uventede ulykker, og flere kompliserte kjærlighetsgreier. Anmelderen fra The Times skriver.” Read this gloriously entertaining book instead of going to the gym.” Jeg synes du heller skal trene.
I bokhandelen var det stilt ut en roman med en vakker dame på omslaget. Hva var dette? Tittelen var ”Desert Flower”, skrevet av Waris Dirie. Mange av afrikanerne er veldig vakre mennesker, og vi vet for eksempel at faraoene i Egypt hentet damene sine i landene omkring, slik som Etiopia. Waris Dirie skriver om sitt liv, fra hun fødes inn i en nomadestamme i ørkenen i Somalia, til hun ender opp som en berømt modell i England. En uendelighet av en reise, geografisk og kulturelt. Historien viser hvor barskt det er å være jente i en nomadekultur som denne. Noe av det som gjorde mest inntrykk og opprørte meg, var den hjerteskjærende fortellingen om da hun som seks-åring ble omskåret. Moren hennes holdt henne. Datterens ”verdi” i familien og på ekteskapsmarkedet var lik null hvis hun ikke var omskåret. Omskjæring praktiseres i mange land, men hører ikke hjemme i et moderne samfunn. Det er vold og mishandling på det groveste.
Når man bor i Dar es Salaam, og kommer over en roman med navnet ”Dar es Salaam”, må man jo se hva dette er for noe. Romanen er skrevet av Tara Kai, og er en fortelling om en ung jente på 14 år, som er på ferie i Dar es Salaam. Hun forelsker seg i en kamerat til stefaren, og gjør mange rare ting for å få han til å bli interessert i seg. Et ungpikeportrett av ”ung jente som forelsker seg i voksen mann” som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Det som var artig var jo å kjenne igjen de stedene de var på turer, gater de gikk i og bygninger som ble omtalt. Det vi ikke kjente igjen, var sikkert oppdiktet og forfatterens frie fantasi. Konklusjon: Ikke den helt store romanen, men psykologisk sikkert tatt på kornet.
Historien i ”The true sources of the Nile” av Sarah Stoneer fraBurundi. Borgerkrigen mellom hutuer og tutsier blir gjort levende og konkret gjennom historien om Anne fra California, som forelsker seg i Jean-Pierre, vokst opp i en velstående tutsi-familie og det livet de lever i Burundis hovedstad, Bujumbura. Jeg synes jeg fikk innblikk i hvor komplekse feidene kan være mellom folkegrupper som hutuer og tutsier, hvor lojaliteten ligger når det kommer til stykket, og hvor vanskelig det er å trenge inn i mange folkegruppers kultur for utenforstående. Men jeg synes boka var for langdryg, og særlig historien etter at de flyttet til USA synes jeg kunne vært avsluttet før.
Alexandra Fuller’s ” Don’t let’s go to the dogs tonight.” likte jeg veldig godt. Den skildrer en barndom i Malawi, Zimbabve og Zambia, og den spenningen som oppstår mellom barn uten fordommer og de voksnes tøffe miljø. Tragiske hendelser skjer, men romanen er også preget av forfatterens kjærlighet til kontinentet. Mye i denne boka er universelt, og kunne ha hendt hvor som helst, som skildring av søskenforhold, og hvor mye f.eks 3 års aldersforskjell betyr når man er liten. Det som er spesielt for dette kontinentet og som var spesielt lærerikt for meg, er historiene om det strabasiøse livet til mennesker som opprinnelig hadde røttene sine i Europa, men som av ulike grunner hadde slått seg ned i det sørlige Afrika. Særlig tøft var det for de hvite som ikke hadde så god råd, men måtte matche livet til de velstående hvite, for eksempel med å finansiere skolegang for barna. Alkoholkonsumet var stort. Barnas utdanning var alfa og omega, og barna til farmerne måtte bo borte på kostskole fra de var små, selv om skolen var langt borte. Mange av de hvite farmerne led og strevde mye under borgerkrigen og uavhengighetskrigen i Zimbabve. Romanen gir også innblikk i den skepsisen som var mellom de svarte og de hvite, men også mellom de som var av indisk avstamning og andre, og myndighetenes likegyldighet overfor indere. Naturskildringene er fantastiske, og gjenspeiler de hvite settlernes glede over naturen. Elementer av overtro hører alltid med i fortellinger her. Det som gjorde mest inntrykk på meg knyttet til det sørlige Afrika var: -Forfatterens skildringer av barns frykt for krig. Barna bråvåknet hvis de hørte en lyd. Har man sett krigens voldshandlinger, som for eksempel at ører skjæres av og øyne stikkes ut, glemmer man det aldri. - Blandingen av det røffe i denne familiens liv og kjærligheten de følte for hverandre. – Det hvite barnets besøk i en fattig hytte til svarte afrikanere – og hvor ukjent dette livet var for henne. I det hele tatt omgikkes man bare ”sine egne”, sin familie og de man var lik og stolte på. De andres liv visste man lite om, og barna ble stående og glo når de kom på kostskole og fikk se velstående svarte afrikanere.
Etter det leste jeg om igjen “The grass is singing” av nobelprisvinneren Doris Lessing. Hun hadde med seg manuskriptet til sin første bok da hun flyttet fra Rhodesia til England i 1950, og den er en velkjent roman, en helt spesiell debutbok. Romanen fokuserer på det miserable livet til en kvinne som lever i et ulykkelig ekteskap og i et miljø på landsbygda som hun ikke mestrer og der hun ikke oppfører seg som forventet. Hun søker til slutt trøst i armene på houseboyen. Enden er ikke god. Det er ikke akkurat noen humoristisk fortelling, men sterk og voldsom. Man får lyst til å filleriste disse hovedpersonene og få dem til å våkne og ta styring over sitt eget liv, ikke bare la seg drive med. Det er ikke bare disse enkeltpersonene det dreier seg om, romanen gir også mye kunnskap om det tøffe livet til hvite settlere i denne delen av verden. ”Vinn eller forsvinn”, kan man si. Selv om denne afrikanske tragedien skjer i Rhodesia (Zimbabve) var nok miljøet på landsbygda der på den tiden ganske likt Sør-Afrika.
Før jeg reiste hadde lesegruppa på Ås gitt meg ”En halv gul sol” av Chimamanda Ngozi Adichie, og det var en god start! Denne romanen skildrer nært og intenst livet til en gruppe mennesker i krig og fred i Nigeria på Biafra-krigens tid 1967-70. En ung kvinne blir fanget av hendelsene i krigen. Hun er velstående, universitetsutdannet og idealistisk. Hele livet hennes blir forandret på grunn av krigen. Det samme gjelder familien hennes og forloveden hennes. Anmelderen iDaily Mail skriver:” Hjerteskjærende, morsom, fremragende skrevet og uten tvil et mesterverk og en klassiker”. Jeg likte den boka veldig godt, og begynte straks å se etter andre bøker av samme forfatteren, bøker som kunne kjøpes her.
Jeg fant ”Purple Hibiscus”, som var debutboka hennes. Purple Hibiscus er en svært god debutroman. Fortellingen er kompleks, engasjerende og lettlest. Boka handler om en jente på 15 år, og hennes seksuelle oppvåkning og bevissthet og undertrykkelse i et miljø preget av mishandling og vold i et strengt religiøst hjem. Fortellingen er både universell og spesiell for det miljøet den skildrer, f.eks.er den veldig tydelig på motsetningene mellom de som bekjenner seg til en kristen religion og de som nekter å kvitte seg med de tradisjonelle gudene. Det samme gjelder forventningene om at de som har flyttet til byen skal ha med gaver når de kommer på besøk til landsbyen. (Det er forresten ikke så lenge siden folk i Norge fikk ”Amerikagaver” heller) Tilhørighet tilreligion er nøye forbundet med hvor man er på den sosiale og materielle rangstigen.Fortellingen påvirkes samtidig av et begynnende millitærkupp i Nigeria. Nå venter jeg spent på neste bok fra denne forfatteren.
”Things fall apart” av Chinua Achebe er en klassiker. Den leses av alle elever på videregående skole i hele Afrika, på linje med for eksempel en av Hamsuns bøker i Norge. Den ble utgitt første gang i 1958, og er et usentimentalt møte med den tradisjonelle landsbykulturen i Nigeria, og utfordringene i møte med de hvite europeernes kultur. Jeg har faktisk lest den to ganger, og synes det var en like god leseropplevelse hver gang. Hovedpersonen, Okonkwo, er en fysisk og mentalt sterk person, som har en lederposisjon i landsbyen. Fortellingen følger han og hans fall. Han har tre koner, som er et tegn på velstand og status i Ibo-kulturen (Nigeria). Han arbeider hardt, og vil for all del ikke identifiseres med faren sin, som var en drukkenbolt og en latsabb. Han drives av frykten for å framstå som en svak person, og er utrolig snarsint. I dette patriarkalske samfunnet er det Okonkwo som bestemmer i familien, og han gremmes over at yndlingsbarnet hans er en av døtrene. Obierika er hans beste venn. Han er også en kriger, men har begynt å stille spørsmål ved deler av deres kultur. De første misjonærene kommer til dette området, og deres holdninger og tilnærming til menneskene her avgjør hvordan de blir tatt imot. Den første diskuterer religiøse spørsmål med dem og er interessert i å forstå andre kulturer. Etterfølgeren hans er en annen type som ser verden i svart og hvitt. Han er kompromissløs og mangler forståelse og klokskap,noe som resulterer i åpne feider mellom kirken og Okonwo og hans likesinnede.
Da jeg kom til Tanzania, hadde jeg et sug etter å lære noe om Afrika, som er et enormt stort kontinent. En av måtene å lære på er å lese romaner og fortellinger som omhandler mennesker i ulike afrikanske land. Sitatet av Goethe: ”He, who wants to understand the poet, has to travel to the land of the poet.”, kan også snus til:” She who travels to the land of the poet, can easier understand the poet and his/her land”.
