The Snows of Kilimanjaro

Denne korte novellen ble utgitt første gang i 1936 og er ifølge Hemingway selv en av hans fineste. Den står i en novellesamling med samme navn. Den ble filmatisert en gang på femtitallet, med Gregory Peck og Ava Gardner. ( Det er lenge siden, det!) I 1933 var Hemingway og kona på safari i Tanzania. Bl.a. var han på jakt i Serengeti. På denne reisen fikk han stoff til å skrive novellene ” "The snows of Kilimanjaro " og " The short happy life of Francis Macomber”. ( Den siste står også i samlingen, og er kanskje den mest kjente novellen hans) På turen pådro han seg amøbedysenteri og ble evakuert til Nairobi i fly, en erfaring som sikkert er reflektert i novellen.

I korthet er handlingen slik: Harry, som er forfatter, er på safari sammen med sin kone i Afrika. Han slurver med å gjøre rent et lite sår han har fått i beinet, noe som får følger. Det går koldbrann i såret, og Harry ligger i leiren og venter på en sakte død. De har ikke mulighet til å få gitt beskjed om hvor de er. Harry får massevis av tid til å tenke tilbake på livet sitt. Han tenker tilbake på de siste årenes forfatterskap, og hvor lite han faktisk har registrert og problematisert rundt alt det fantastiske og underlige han har opplevd i livet. Er man forfatter hvis man vegrer seg mot å skrive? Han krangler også med kona, og beskylder henne for den dekadente livsførselen sin han har lagt seg til i overklassen i stedet for å skrive om sine erfaringer blant ”interessante” mennesker. I en drøm ser han et fly som henter han og flyr han opp til toppen av Kilimanjaro.

Hele historien preges av en fortettet stemning, og er flott å lese som den historien den er. Men her er det symbolikk i massevis og rom for å analysere og reflektere for den som har lyst!

Chimamanda Ngozi Adichie: "The Thing around your neck”

Da jeg så denne boken i bokhandelen, var jeg kjempefornøyd og kjøpte den med en gang. En ny bok av forfatteren av ”Half of a yellow sun” og ”Purple Hibiscus”! Jeg har hatt den på nattbordet ganske lenge, for det var så mye annet som måtte leses; ”Africa South of the Sahara”, som var eksamenspensum, annen pensumlitteratur samt alle forelesningsleksjonene. Og så måtte jeg jo lese ” Vidunderbarn” av Roy Jacobsen, den leser jeg for andre gang nå, for å få med alt som ble sagt mellom linjene i en elegant og fortettet roman. Jeg leser en del av ikke- afrikanske forfattere som likevel er relevant å si noe om her, for eksempel Karen Blixens bøker, men Roy Jacobsen blir nok ikke omtalt.

For en nigerianer er det gjeveste du kan vinne i livets lotteri, visum til Amerika, men det er en premie med bismak. Det sies mange ganger på forskjellig vis i historiene i denne boken, og man kan jo lure på hvorfor det er så gjevt når det også innebærer et kultursjokk av dimensjoner å komme dit, særlig for kvinner som reiser over for å være sammen med mannen sin. Var det ikke bedre hjemme, tross alt? Eller kanskje det er avstanden og vissheten om at det er lenge til man kommer dit, som gjør livet i hjemlandet bedre enn det er? På norsk heter boken ”Kvelningsfornemmelser”, og det passer som beskrivelse på hvordan mange kvinner har det etter at de er kommet til Amerika.

Samtidig er hun absolutt ærlig også når det gjelder å framstille deler av nigeriansk kultur som hun ikke liker; som synet på homofile, gutters og menns rang foran jenter og kvinner- det gjenspeiles i oppdragelsen helt fra de blir født, kvinner er aller best som mødre til sønner eller som medgjørlige hustruer, eller aller helst begge deler. Men hun skriver også godt om de store kulturforskjellene mellom fattige og rike i hjemlandet, om hvordan tradisjoner fra gamle tider og religioner ikke lar seg underkue selv om folk lever et moderne liv.

Hvis jeg skulle velge ut en historie, tar jeg ” Jumping Monkey Hill”, som handler om et seminar i Afrika for afrikanske forfattere. Den er bare så tatt på kornet, og fornøyelig å lese.