The Snows of Kilimanjaro

Denne korte novellen ble utgitt første gang i 1936 og er ifølge Hemingway selv en av hans fineste. Den står i en novellesamling med samme navn. Den ble filmatisert en gang på femtitallet, med Gregory Peck og Ava Gardner. ( Det er lenge siden, det!) I 1933 var Hemingway og kona på safari i Tanzania. Bl.a. var han på jakt i Serengeti. På denne reisen fikk han stoff til å skrive novellene ” "The snows of Kilimanjaro " og " The short happy life of Francis Macomber”. ( Den siste står også i samlingen, og er kanskje den mest kjente novellen hans) På turen pådro han seg amøbedysenteri og ble evakuert til Nairobi i fly, en erfaring som sikkert er reflektert i novellen.

I korthet er handlingen slik: Harry, som er forfatter, er på safari sammen med sin kone i Afrika. Han slurver med å gjøre rent et lite sår han har fått i beinet, noe som får følger. Det går koldbrann i såret, og Harry ligger i leiren og venter på en sakte død. De har ikke mulighet til å få gitt beskjed om hvor de er. Harry får massevis av tid til å tenke tilbake på livet sitt. Han tenker tilbake på de siste årenes forfatterskap, og hvor lite han faktisk har registrert og problematisert rundt alt det fantastiske og underlige han har opplevd i livet. Er man forfatter hvis man vegrer seg mot å skrive? Han krangler også med kona, og beskylder henne for den dekadente livsførselen sin han har lagt seg til i overklassen i stedet for å skrive om sine erfaringer blant ”interessante” mennesker. I en drøm ser han et fly som henter han og flyr han opp til toppen av Kilimanjaro.

Hele historien preges av en fortettet stemning, og er flott å lese som den historien den er. Men her er det symbolikk i massevis og rom for å analysere og reflektere for den som har lyst!

Chimamanda Ngozi Adichie: "The Thing around your neck”

Da jeg så denne boken i bokhandelen, var jeg kjempefornøyd og kjøpte den med en gang. En ny bok av forfatteren av ”Half of a yellow sun” og ”Purple Hibiscus”! Jeg har hatt den på nattbordet ganske lenge, for det var så mye annet som måtte leses; ”Africa South of the Sahara”, som var eksamenspensum, annen pensumlitteratur samt alle forelesningsleksjonene. Og så måtte jeg jo lese ” Vidunderbarn” av Roy Jacobsen, den leser jeg for andre gang nå, for å få med alt som ble sagt mellom linjene i en elegant og fortettet roman. Jeg leser en del av ikke- afrikanske forfattere som likevel er relevant å si noe om her, for eksempel Karen Blixens bøker, men Roy Jacobsen blir nok ikke omtalt.

For en nigerianer er det gjeveste du kan vinne i livets lotteri, visum til Amerika, men det er en premie med bismak. Det sies mange ganger på forskjellig vis i historiene i denne boken, og man kan jo lure på hvorfor det er så gjevt når det også innebærer et kultursjokk av dimensjoner å komme dit, særlig for kvinner som reiser over for å være sammen med mannen sin. Var det ikke bedre hjemme, tross alt? Eller kanskje det er avstanden og vissheten om at det er lenge til man kommer dit, som gjør livet i hjemlandet bedre enn det er? På norsk heter boken ”Kvelningsfornemmelser”, og det passer som beskrivelse på hvordan mange kvinner har det etter at de er kommet til Amerika.

Samtidig er hun absolutt ærlig også når det gjelder å framstille deler av nigeriansk kultur som hun ikke liker; som synet på homofile, gutters og menns rang foran jenter og kvinner- det gjenspeiles i oppdragelsen helt fra de blir født, kvinner er aller best som mødre til sønner eller som medgjørlige hustruer, eller aller helst begge deler. Men hun skriver også godt om de store kulturforskjellene mellom fattige og rike i hjemlandet, om hvordan tradisjoner fra gamle tider og religioner ikke lar seg underkue selv om folk lever et moderne liv.

Hvis jeg skulle velge ut en historie, tar jeg ” Jumping Monkey Hill”, som handler om et seminar i Afrika for afrikanske forfattere. Den er bare så tatt på kornet, og fornøyelig å lese.

Tomm Kristiansen: Afrika - en vakker dag

Tomm Kristiansen skriver engasjerende og godt. Tittelen og det flotte coveret gjorde at jeg gledet meg til å lese boka. Kristiansen er veldig nær både de han kommer i kontakt med på sine reiser og leseren. Dette er forfatterens styrke. De gangene han skriver om enkeltmennesker er boka best, etter min mening. Men totalt sett blir stoffet for unyansert og fordomsbekreftende. Og det gjorde at jeg hadde mest lyst til å legge den fra meg. Det ble rett og slett for mye djevelskap samlet mellom to permer. Jeg kunne ikke se noen som helst slags forbindelse mellom tittelen og innholdet. Det er ikke mye vakkert her, men selvfølgelig mye informasjon som jeg egentlig burde vite fra før, som forbindelsen mellom krigene i Uganda, Rwanda og Kongo.

I første kapittel forteller Tomm Kristiansen historien bak et bilde de fleste av oss på en eller annen måte husker å ha sett. Kevin Carters bilde av en gribb som venter på at en liten avmagret sudanesisk pike skal dø. En hjerteskjærende historie om et prisvinnende tragisk bilde og følgene av dette for fotografen. I det påfølgende kapitlet gis en fascinerende og gripende skildring av den Sør-Afrikanske sannhetskommisjonens arbeid og grunnlaget for den. Men da er det slutt på det alternative bildet av Afrika. Alle kapitlene etterpå, med et delvis unntak av et fra Rwanda og det aller siste, gir nøyaktig det samme bildet av Afrika som alle andre vestlige media gir. Elendighet opp og i mente. Den ene historien verre enn den forrige. Hva er det som er vakkert ved dette? Jeg får bekreftet alle fordommer om dette allsidige og frodige kontinentet. Og det var ikke dette jeg hadde trodd jeg skulle få. Jeg hadde forventet noe annet og mer nyansert av en mann som etter bokas vaskeseddel sies å gå “bak medias overskrifter for å fortelle oss om et kontinent i dramatisk utvikling. Med respekt, engasjement og kjærlighet skriver han om hverdagsliv og politikk, om krig og menneskene den rammer.” Jeg synes ikke det stemte med mitt inntrykk: det var mest krig.

Karen Blixen (Isak Dinesen) : Out of Africa.

I had a farm in Africa, at the foot of the Ngong Hills”; Første setning i denne boken er blitt berømt. Karen Blixen ga ut denne boka første gang i 1937, etter at hun var flyttet til Danmark igjen. Nå har jeg lest boka, besøkt farmen og sett filmen, som selvfølgelig bare er et utdrag av hennes opplevelser i Kenya. Kanskje du har sett filmen, da kan du ta boka! ”Out of Africa” består av fem hovedkapitler, uten noen bestemt kronologisk oppbygning fra årene hennes i Afrika. De første to fokuserer primært på afrikanere som bodde og arbeidet på farmen, og inneholder blant annet hennes egne observasjoner og refleksjoner av disse menneskenes syn på rettferdighet, skyld og straff etter en grusom skyteulykke. Den tredje delen, som heter “Visitors to the Farm,” beskriver noen av de fargerike personlighetene som så på Blixens fram som en trygg havn og et godt sted å komme. Den fjerde, “From an Immigrant’s Notebook,” er en samling av hendelser og opplevelser der Karen Blixen reflekterer over livet sitt som hvit kolonialist i et afrikansk land. Den femte og siste delen, “Farewell to the Farm,” beskriver de siste årene hennes i Kenya, forsøkene på å bortforklare og fornekte den finansielle krisen, og en brå død av noen av de nærmeste vennene hennes i Kenya. Slutten av boka tar for seg salget av farmen, og hun begynner på reisen tilbake til Danmark. Boka, som livet hennes i Kenya, er fylt av mange slags motsetninger; by og land, tørke og regntid, muslimer og kristne, men den hun stadig kommer tilbake til er forskjellen på afrikaner og europeer.