Bokbloggen

J.M.G. Le Clézio: Afrikaneren: Portrett av en far

2011-04-16T11:36:00.000-07:00

J.M.G. Le Clézio vokste delvis opp i Afrika, der hans far jobbet som lege i nesten hele sitt yrkesaktive liv. Le Clézio ble født like etter at 2. verdenskrig brøt ut i Europa, og under krigen levde han sammen med sin bror, mor og bestemor i Frankrike uten å kjenne faren. Først etter krigen kunne familien gjenforenes i Nigeria, og sitt møte med Afrika og menneskene beskriver han gjennom hele barnets sanseregister. Varmen, luktene, lydene, smaken, synet av de endeløse slettene som man løp barbent på så fort man kunne. Det føltes likevel litt underlig at det gjennomført, flere ganger, stod at de befant seg i Nigeria og Kamerun i Øst-Afrika. Disse landene er jo ikke i Øst, men i Vest-Afrika.

Det nye livet med faren ble en overgang. Faren var streng, stilte krav til guttene som de aldri hadde opplevd i Frankrike og satte grenser som var unaturlige for dem. Le Clézio ønsker å finne bakgrunnen til farens bitterhet, og går bakover i historien til tiden foreldrene møttes - og enda litt til. Han ser farens kamp for å redde liv til tross for null forsyninger av hverken mat eller medisiner under krigen, fortvilelsen over kolonialiseringens utbytting, og sorgen over Biafra-krigen og den store sultkatastrofen som rammet folket som var på flukt. Han beskriver situasjoner svært godt med få ord, han velger de riktige ordene, han vet hvordan han skal formidle dette til sine lesere.

Jeg sitter igjen med mange bilder i hodet. Jeg er sikker på at det aller mest skyldes Le Clézios penn. Som han jo fikk Nobelprisen i litteratur for i 2008 .

Jan Mehlum: "For Guds skyld"

2011-04-05T03:57:00.000-07:00

Jan Mehlum leverer som alltid solide krimvarer. 2934941

To afrikanske muslimer blir funnet drept i Oslo med kort tids mellomrom, begge med et kors risset inn i ansiktet. Dette er opptakten til en sammensatt historie der advokat Svend Foyn blir nødt til å reise til Tanzania for å finne løsninga.

Boka byr på maktmennesker med skjult agenda, dystre begivenheter i en afrikansk småby, u-hjelpere med egne prosjekter, en gammel sjømann som får en brå død i Foyns eget hus. Alt henger på merkelig vis sammen, selv om ingenting er hva det ser ut til å være. Som virkeligheten selv. Min anbefaling er: «For Guds skyld» - les den og nyt den!

Den eneste detaljen som er feil er at forfatteren lar Foyn dra til yachtklubben i Dar es Salaam en ettermiddag for å slappe av. Man kan ikke bare dra dit en ettermiddag, sjø. Du må være medlem for å slippe inn, og å bli medlem tar noen måneder.

Bjørn Godøy: ”Solskinn og død”

2011-04-05T03:13:00.000-07:00

Siden 2009 har Kongo ofte vært i norske medier, særlig pga to norske unge menn som står anklaget for drap i provinshovedstaden Kisangani. Sett fra Norge utviklet prosessen seg snart til et møte med det ubegripelige. Det er ikke første gang Kongo har hatt den virkningen på hvite mennesker.

Boken ”Solskinn og død” forteller historien om nordmennene i den mest beryktede kolonien av dem alle; Kongostaten. Nesten 200 nordmenn lot seg verve av kong Leopold 2. av Belgia til dette spektakulære og svært brutale prosjektet i Kongostaten, som i ettertid har blitt betegnet som ” den største og rikeste koloni på jorda”. Flere av disse karene var noen egenrådige, ekstreme typer; en gjeng eventyrere – slik likte de i hvert fall å fremstå. Samtidig hadde de nok en følelse av å være fremmede hjemme i Norge. Mange av offiserene og juristene kom fra fremstående familier og kjente personlig høyt profilerte personer innen næringliv, byråkrati og politikk. Norske myndigheter støttet dem som best de kunne i den tidlige fasen, men ble temmelig passive etter hvert som den internasjonale kritikken økte om Leopold’s egenrådige prosjekt.

Hstorien om de norske kongofarerne handler ikke bare om terror og drap. Den handler også om dypt menneskelige opplevelser; møtet med fremmede kulturer; vanskene ved det å jobbe i en franskspråklig koloni; kongofarernes angst for å bli rammet av det dårlige ryktet som etter hvert omga Kongostaten.

I denne boken framstår de norske kongofarerne som mennesker av kjøtt og blod. Deres hang til flatfyll; deres problemer med det franske språket og deres sans for lange utmarsjer i Guds frie natur er levende beskrevet. De var umiskjennelig norske. Som forfatteren oppsummerer til slutt:” I møtet med kolonialismens historie kan det være vanskelig å se seg selv som kolonist og overgriper. Men det er min mening at dette er vår historiske og moralske plikt som nordmenn: å se oss selv i kongofarernes sted. Det er de som var oss”.

Alan Paton: Cry, the beloved country. (Gråt mitt elskede land )

2010-01-10T04:44:00.000-08:00

Denne romanen kom ut i 1948, og er blitt en klassiker. Har du ikke lest den, gå og lån den på biblioteket straks. Dette er historien om den svarte presten Stephen Kumalo som bor på landsbygda i Sør-Afrika, og reiser til Johannesburg for å finne sin bror, søster og sin sønn. Romanen handler mest om han og sønnen hans og deres kamp for menneskeverdet i apartheidstaten Sør-Afrika, men også om store forskjeller mellom kultur og moral i by og landsbygd, og et hav av forskjell mellom livet til de svarte og de hvite. Det er en intens og rørende fortelling. I denne romanen er det ikke hudfargen som avgjør om menneskene er gode eller dårlige.

Boka er velskrevet og lettlest. Man må lese videre for å se hvordan det går med menneskene det skrives om. Romanen var et av de første vitnesbyrdene om apartheidstatens rasediskriminering som gikk ut i verden, og Paton ble internasjonalt kjent og mottok en rekke priser.

Boken utgjør grunnlaget for musicalen Lost in the Stars og to filmatiseringer fra 1951 og 1995.

I 1953 grunnla Paton South African Liberal Party (Sør-Afrikas Liberale parti) et parti som sto for liberale verdier og som sloss for like rettigheter for svarte og hvite. Han forble president i partiet inntil det ble forbudt i 1968, offisielt fordi det både hadde hvite og svarte medlemmer.

På grunn av sin status internasjonalt og innen den liberale bevegelsen, ble han trakassert av politi og myndigheter.

Paton skrev både romaner, poesi og essay. Av kjente titler er: Too Late the Phalarope (1953), Land and People of South Africa (1956), Tales From a Troubled Land (1961), The Long View (1968) den selvbiografiske Toward the Mountain (1980)og Ah, but Your Land is Beautiful (1981).

The Snows of Kilimanjaro

2009-12-20T23:13:00.000-08:00

Denne korte novellen ble utgitt første gang i 1936 og er ifølge Hemingway selv en av hans fineste. Den står i en novellesamling med samme navn. Den ble filmatisert en gang på femtitallet, med Gregory Peck og Ava Gardner. ( Det er lenge siden, det!) I 1933 var Hemingway og kona på safari i Tanzania. Bl.a. var han på jakt i Serengeti. På denne reisen fikk han stoff til å skrive novellene ” "The snows of Kilimanjaro " og " The short happy life of Francis Macomber”. ( Den siste står også i samlingen, og er kanskje den mest kjente novellen hans) På turen pådro han seg amøbedysenteri og ble evakuert til Nairobi i fly, en erfaring som sikkert er reflektert i novellen.

I korthet er handlingen slik: Harry, som er forfatter, er på safari sammen med sin kone i Afrika. Han slurver med å gjøre rent et lite sår han har fått i beinet, noe som får følger. Det går koldbrann i såret, og Harry ligger i leiren og venter på en sakte død. De har ikke mulighet til å få gitt beskjed om hvor de er. Harry får massevis av tid til å tenke tilbake på livet sitt. Han tenker tilbake på de siste årenes forfatterskap, og hvor lite han faktisk har registrert og problematisert rundt alt det fantastiske og underlige han har opplevd i livet. Er man forfatter hvis man vegrer seg mot å skrive? Han krangler også med kona, og beskylder henne for den dekadente livsførselen sin han har lagt seg til i overklassen i stedet for å skrive om sine erfaringer blant ”interessante” mennesker. I en drøm ser han et fly som henter han og flyr han opp til toppen av Kilimanjaro.

Hele historien preges av en fortettet stemning, og er flott å lese som den historien den er. Men her er det symbolikk i massevis og rom for å analysere og reflektere for den som har lyst!

Chimamanda Ngozi Adichie: "The Thing around your neck”

2009-12-15T08:49:00.000-08:00

Da jeg så denne boken i bokhandelen, var jeg kjempefornøyd og kjøpte den med en gang. En ny bok av forfatteren av ”Half of a yellow sun” og ”Purple Hibiscus”! Jeg har hatt den på nattbordet ganske lenge, for det var så mye annet som måtte leses; ”Africa South of the Sahara”, som var eksamenspensum, annen pensumlitteratur samt alle forelesningsleksjonene. Og så måtte jeg jo lese ” Vidunderbarn” av Roy Jacobsen, den leser jeg for andre gang nå, for å få med alt som ble sagt mellom linjene i en elegant og fortettet roman. Jeg leser en del av ikke- afrikanske forfattere som likevel er relevant å si noe om her, for eksempel Karen Blixens bøker, men Roy Jacobsen blir nok ikke omtalt.

For en nigerianer er det gjeveste du kan vinne i livets lotteri, visum til Amerika, men det er en premie med bismak. Det sies mange ganger på forskjellig vis i historiene i denne boken, og man kan jo lure på hvorfor det er så gjevt når det også innebærer et kultursjokk av dimensjoner å komme dit, særlig for kvinner som reiser over for å være sammen med mannen sin. Var det ikke bedre hjemme, tross alt? Eller kanskje det er avstanden og vissheten om at det er lenge til man kommer dit, som gjør livet i hjemlandet bedre enn det er? På norsk heter boken ”Kvelningsfornemmelser”, og det passer som beskrivelse på hvordan mange kvinner har det etter at de er kommet til Amerika.

Samtidig er hun absolutt ærlig også når det gjelder å framstille deler av nigeriansk kultur som hun ikke liker; som synet på homofile, gutters og menns rang foran jenter og kvinner- det gjenspeiles i oppdragelsen helt fra de blir født, kvinner er aller best som mødre til sønner eller som medgjørlige hustruer, eller aller helst begge deler. Men hun skriver også godt om de store kulturforskjellene mellom fattige og rike i hjemlandet, om hvordan tradisjoner fra gamle tider og religioner ikke lar seg underkue selv om folk lever et moderne liv.

Hvis jeg skulle velge ut en historie, tar jeg ” Jumping Monkey Hill”, som handler om et seminar i Afrika for afrikanske forfattere. Den er bare så tatt på kornet, og fornøyelig å lese.

Tomm Kristiansen: Afrika - en vakker dag

2009-09-10T09:20:00.000-07:00

Tomm Kristiansen skriver engasjerende og godt. Tittelen og det flotte coveret gjorde at jeg gledet meg til å lese boka. Kristiansen er veldig nær både de han kommer i kontakt med på sine reiser og leseren. Dette er forfatterens styrke. De gangene han skriver om enkeltmennesker er boka best, etter min mening. Men totalt sett blir stoffet for unyansert og fordomsbekreftende. Og det gjorde at jeg hadde mest lyst til å legge den fra meg. Det ble rett og slett for mye djevelskap samlet mellom to permer. Jeg kunne ikke se noen som helst slags forbindelse mellom tittelen og innholdet. Det er ikke mye vakkert her, men selvfølgelig mye informasjon som jeg egentlig burde vite fra før, som forbindelsen mellom krigene i Uganda, Rwanda og Kongo.

I første kapittel forteller Tomm Kristiansen historien bak et bilde de fleste av oss på en eller annen måte husker å ha sett. Kevin Carters bilde av en gribb som venter på at en liten avmagret sudanesisk pike skal dø. En hjerteskjærende historie om et prisvinnende tragisk bilde og følgene av dette for fotografen. I det påfølgende kapitlet gis en fascinerende og gripende skildring av den Sør-Afrikanske sannhetskommisjonens arbeid og grunnlaget for den. Men da er det slutt på det alternative bildet av Afrika. Alle kapitlene etterpå, med et delvis unntak av et fra Rwanda og det aller siste, gir nøyaktig det samme bildet av Afrika som alle andre vestlige media gir. Elendighet opp og i mente. Den ene historien verre enn den forrige. Hva er det som er vakkert ved dette? Jeg får bekreftet alle fordommer om dette allsidige og frodige kontinentet. Og det var ikke dette jeg hadde trodd jeg skulle få. Jeg hadde forventet noe annet og mer nyansert av en mann som etter bokas vaskeseddel sies å gå “bak medias overskrifter for å fortelle oss om et kontinent i dramatisk utvikling. Med respekt, engasjement og kjærlighet skriver han om hverdagsliv og politikk, om krig og menneskene den rammer.” Jeg synes ikke det stemte med mitt inntrykk: det var mest krig.

Karen Blixen (Isak Dinesen) : Out of Africa.

2009-09-09T03:52:00.000-07:00

I had a farm in Africa, at the foot of the Ngong Hills”; Første setning i denne boken er blitt berømt. Karen Blixen ga ut denne boka første gang i 1937, etter at hun var flyttet til Danmark igjen. Nå har jeg lest boka, besøkt farmen og sett filmen, som selvfølgelig bare er et utdrag av hennes opplevelser i Kenya. Kanskje du har sett filmen, da kan du ta boka! ”Out of Africa” består av fem hovedkapitler, uten noen bestemt kronologisk oppbygning fra årene hennes i Afrika. De første to fokuserer primært på afrikanere som bodde og arbeidet på farmen, og inneholder blant annet hennes egne observasjoner og refleksjoner av disse menneskenes syn på rettferdighet, skyld og straff etter en grusom skyteulykke. Den tredje delen, som heter “Visitors to the Farm,” beskriver noen av de fargerike personlighetene som så på Blixens fram som en trygg havn og et godt sted å komme. Den fjerde, “From an Immigrant’s Notebook,” er en samling av hendelser og opplevelser der Karen Blixen reflekterer over livet sitt som hvit kolonialist i et afrikansk land. Den femte og siste delen, “Farewell to the Farm,” beskriver de siste årene hennes i Kenya, forsøkene på å bortforklare og fornekte den finansielle krisen, og en brå død av noen av de nærmeste vennene hennes i Kenya. Slutten av boka tar for seg salget av farmen, og hun begynner på reisen tilbake til Danmark. Boka, som livet hennes i Kenya, er fylt av mange slags motsetninger; by og land, tørke og regntid, muslimer og kristne, men den hun stadig kommer tilbake til er forskjellen på afrikaner og europeer.

Alexander Mc Call Smith: The No. 1 Ladies Detective Agency Series

2009-09-09T03:23:00.000-07:00

I denne serien er det utgitt minst sju bøker, kanskje flere. De er fornøyelige, sjarmerende og lettleste, og de har blitt utrolig populære over hele verden. Du får dem på norsk også, men det er lett å lese dem på engelsk, og språket er enkelt, men presist. Kan du snakke så mye engelsk på en så lettfattelig måte er du god! Bøkene beskriver små og store hverdagsutfordringer, og det fins alltid en løsning og kloke resonnementer bak! Hovedpersonen, Madame Ramotswe bor i Gaborone og har startet et detektivbyrå, det første i sitt slag i Botswana. Hun bruker sunn fornuft og menneskekunnskap til å løse allslags merkelige mysterier. (Det er selvfølgelig en del frustrerte mennesker som skal ha henne til å skygge ektefellen, som de er sikker på er utro, dvs. akkurat samme oppgaver som detektivbyråene i Norge lever av). Hvis du er lei av å lese om verdens store vanskeligheter og trenger noe du kan slappe av og hygge deg med på en meningsfull måte, anbefaler jeg disse bøkene på det varmeste. De er også filmatisert og BBC har laget en TV-serie.

Mark Behr: The smell of apples

2009-06-01T10:34:00.000-07:00

Mark Behr’s “The smell of apples” er en stor roman. Et stadig tilbakevendende tema er observasjonene til 10 år gamle Marnus Erasmus om hvordan foreldrenes drømmer også blir barnas drømmer. Som soldat i de sør-afrikanske styrkene som kjemper i Angola, ser han tilbake på en sorgløs og lykkelig barndom, der han i økende grad blir påvirket av sine foreldre, en general og en musiker. På denne tiden blir mange i den priviligerte hvite minoritetsbefolkningen bevisst realitetene av apartheid i samfunnet de lever i. Boka ender opp med en familietragedie, som sikkert kunne skjedd i mange deler av verden, men som illustrerer dette samfunnets dobbeltmoral. Fasaden kan se fin ut, men det er råttent inni. Romanen er uhyre velskrevet, og er å regne som en klassiker i denne delen av verden. Mark Behr har ikke lykkes like godt med senere romaner, som med denne debutromanen.

William Boyd: A good man in Africa

2009-06-01T00:01:00.000-07:00

”A good man in Africa” av William Boyd, som regnes for å være en førsteklasses forteller.

Storyen er slik: En skikkelig viktigper av en ung britisk diplomat arbeider i et lite land på vestkysten av Afrika. Ifølge han selv er de største fordelene ved Afrika den enkle tilgangen på øl og sex. Han avskyr det landet han er plassert i, men han vil gjerne lykkes i jobben, og lar seg manipulere av både sjefen og kona hans, samt inngår diverse merkelige forbindelser som han tror skal bidra til suksess. Etter at han skjønner at han blir utpresset, han har fått en kjønnssykdom, han forsøker seg på bestikkelse og konfronteres med et lik han må ta ansvar for, må han erkjenne at lite går etter hans planer. Boka ble bedre etter hvert som jeg leste. Forfatteren setter hovedpersonen i situasjoner som til dels er helt absurde, dels utrolig morsomme. Og det britiske diplomatiet i utkantland raljeres med, og levnes ikke mye ære. Boka er utrolig velskrevet, og inneholder også mange problemstillinger av seriøs karakter.

Gaile Parkin: Baking cakes in Kigali

2009-05-31T23:56:00.000-07:00

”Baking Cakes in Kigali” av Gaile Parkin er lettlest og sjarmerende med mye humor og med en tydelig hverdagsfilosofi. Romanen forteller mye om samfunnet, menneskenes liv og levnet. Jeg likte den. Angel Tugaraza har nylig flyttet til Rwanda fra sitt fødeland, Tanzania. Sammen med sin mann tar de tar vare på fem barnebarn. Både sønnen og datteren er døde av AIDS, og besteforeldrene må ta over, noe som er svært utbredt i mange afrikanske land. Angel er aldri arbeidsløs, men har likevel overskudd til å starte sitt eget lille hjemmebakeri. Hun er proff forretningskvinne i alle situasjoner, og lever etter mottoet ”Kunden har alltid rett”, men det er jo lov å gi råd ag anbefalinger? Kundene hennes forteller henne sine historier, og mange er fra lidelser i et Rwanda som akkurat har vært gjennom et folkemord. Enkeltmenneskers skjebner tegnes tydelig for oss som leser. Romanen blir sammenlignet med de populære bøkene om Mrs. Ramotswe i The no. 1 Ladies Detective Agency fra Botswana. ”Baking Cakes in Kigali” har blitt en bestseller, og det kommer nok flere bøker om Angel.

Barbara og Stephanie Keating: Blood sisters

2009-05-31T23:51:00.000-07:00

”Blood sisters” av Barbara og Stephanie Keating er fra høylandet i Kenya. Tre jenter med totalt ulik bakgrunn går på kostskole sammen og blander blod og sverger på at ingenting noen gang skal komme imellom dem. Jeg må innrømme at jeg fikk litt følelsen av ”Frøken Detektiv”, men jeg syntes jeg fikk så mye igjen gjennom miljøskildringene at jeg fortsatte. En av jentene er fra gammel Boerslekt, og jeg fikk innblikk i hvordan mennesker hadde brutt opp fra Sør-Afrika etter Boer-krigen og søkt nordover der ingen kjente dem, og de kunne begynne på nytt. Det har vært mange skjebner og tøffe tak blant de hvite på dette kontinentet. En annen av ”Blood sisters” er datter av en britisk diplomat. Foreldrene bor i Nairobi og har plassert datteren på kostskole i landet i stedet for å sende henne til England. Handlingen foregår på 50-tallet, og diplomatiet er ganske ”britisk”, for å si det sånn. Den tredje jenta er datter av en skotsk lege, som er i landet av idealistiske årsaker, (og leve et behageliv liv.) Boka viser hvor attraktivt klimaet og naturen i Kenya er, og vi skjønner hvorfor mange europeere av ulike årsaker har slått seg ned der opp gjennom tidene. Innimellom er det selvfølgelig ganske dramatisk med mord og uventede ulykker, og flere kompliserte kjærlighetsgreier. Anmelderen fra The Times skriver.” Read this gloriously entertaining book instead of going to the gym.” Jeg synes du heller skal trene.

Waris Dirie: Desert Flower

2009-05-31T23:48:00.000-07:00

I bokhandelen var det stilt ut en roman med en vakker dame på omslaget. Hva var dette? Tittelen var ”Desert Flower”, skrevet av Waris Dirie. Mange av afrikanerne er veldig vakre mennesker, og vi vet for eksempel at faraoene i Egypt hentet damene sine i landene omkring, slik som Etiopia. Waris Dirie skriver om sitt liv, fra hun fødes inn i en nomadestamme i ørkenen i Somalia, til hun ender opp som en berømt modell i England. En uendelighet av en reise, geografisk og kulturelt. Historien viser hvor barskt det er å være jente i en nomadekultur som denne. Noe av det som gjorde mest inntrykk og opprørte meg, var den hjerteskjærende fortellingen om da hun som seks-åring ble omskåret. Moren hennes holdt henne. Datterens ”verdi” i familien og på ekteskapsmarkedet var lik null hvis hun ikke var omskåret. Omskjæring praktiseres i mange land, men hører ikke hjemme i et moderne samfunn. Det er vold og mishandling på det groveste.

Tara Kai: Dar es Salaam

2009-05-31T23:44:00.000-07:00

Når man bor i Dar es Salaam, og kommer over en roman med navnet ”Dar es Salaam”, må man jo se hva dette er for noe. Romanen er skrevet av Tara Kai, og er en fortelling om en ung jente på 14 år, som er på ferie i Dar es Salaam. Hun forelsker seg i en kamerat til stefaren, og gjør mange rare ting for å få han til å bli interessert i seg. Et ungpikeportrett av ”ung jente som forelsker seg i voksen mann” som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Det som var artig var jo å kjenne igjen de stedene de var på turer, gater de gikk i og bygninger som ble omtalt. Det vi ikke kjente igjen, var sikkert oppdiktet og forfatterens frie fantasi. Konklusjon: Ikke den helt store romanen, men psykologisk sikkert tatt på kornet.

Sarah Stone: The true sources of the Nile

2009-05-31T11:56:00.000-07:00

Historien i ”The true sources of the Nile” av Sarah Stone er fra Burundi. Borgerkrigen mellom hutuer og tutsier blir gjort levende og konkret gjennom historien om Anne fra California, som forelsker seg i Jean-Pierre, vokst opp i en velstående tutsi-familie og det livet de lever i Burundis hovedstad, Bujumbura. Jeg synes jeg fikk innblikk i hvor komplekse feidene kan være mellom folkegrupper som hutuer og tutsier, hvor lojaliteten ligger når det kommer til stykket, og hvor vanskelig det er å trenge inn i mange folkegruppers kultur for utenforstående. Men jeg synes boka var for langdryg, og særlig historien etter at de flyttet til USA synes jeg kunne vært avsluttet før.

Alexandra Fuller: Don’t let’s go to the dogs tonight

2009-05-31T11:52:00.000-07:00

Alexandra Fuller’s ” Don’t let’s go to the dogs tonight.” likte jeg veldig godt. Den skildrer en barndom i Malawi, Zimbabve og Zambia, og den spenningen som oppstår mellom barn uten fordommer og de voksnes tøffe miljø. Tragiske hendelser skjer, men romanen er også preget av forfatterens kjærlighet til kontinentet. Mye i denne boka er universelt, og kunne ha hendt hvor som helst, som skildring av søskenforhold, og hvor mye f.eks 3 års aldersforskjell betyr når man er liten. Det som er spesielt for dette kontinentet og som var spesielt lærerikt for meg, er historiene om det strabasiøse livet til mennesker som opprinnelig hadde røttene sine i Europa, men som av ulike grunner hadde slått seg ned i det sørlige Afrika. Særlig tøft var det for de hvite som ikke hadde så god råd, men måtte matche livet til de velstående hvite, for eksempel med å finansiere skolegang for barna. Alkoholkonsumet var stort. Barnas utdanning var alfa og omega, og barna til farmerne måtte bo borte på kostskole fra de var små, selv om skolen var langt borte. Mange av de hvite farmerne led og strevde mye under borgerkrigen og uavhengighetskrigen i Zimbabve. Romanen gir også innblikk i den skepsisen som var mellom de svarte og de hvite, men også mellom de som var av indisk avstamning og andre, og myndighetenes likegyldighet overfor indere. Naturskildringene er fantastiske, og gjenspeiler de hvite settlernes glede over naturen. Elementer av overtro hører alltid med i fortellinger her. Det som gjorde mest inntrykk på meg knyttet til det sørlige Afrika var: -Forfatterens skildringer av barns frykt for krig. Barna bråvåknet hvis de hørte en lyd. Har man sett krigens voldshandlinger, som for eksempel at ører skjæres av og øyne stikkes ut, glemmer man det aldri. - Blandingen av det røffe i denne familiens liv og kjærligheten de følte for hverandre. – Det hvite barnets besøk i en fattig hytte til svarte afrikanere – og hvor ukjent dette livet var for henne. I det hele tatt omgikkes man bare ”sine egne”, sin familie og de man var lik og stolte på. De andres liv visste man lite om, og barna ble stående og glo når de kom på kostskole og fikk se velstående svarte afrikanere.

Doris Lessing: The grass is singing

2009-05-31T11:45:00.000-07:00

Etter det leste jeg om igjen “The grass is singing” av nobelprisvinneren Doris Lessing. Hun hadde med seg manuskriptet til sin første bok da hun flyttet fra Rhodesia til England i 1950, og den er en velkjent roman, en helt spesiell debutbok. Romanen fokuserer på det miserable livet til en kvinne som lever i et ulykkelig ekteskap og i et miljø på landsbygda som hun ikke mestrer og der hun ikke oppfører seg som forventet. Hun søker til slutt trøst i armene på houseboyen. Enden er ikke god. Det er ikke akkurat noen humoristisk fortelling, men sterk og voldsom. Man får lyst til å filleriste disse hovedpersonene og få dem til å våkne og ta styring over sitt eget liv, ikke bare la seg drive med. Det er ikke bare disse enkeltpersonene det dreier seg om, romanen gir også mye kunnskap om det tøffe livet til hvite settlere i denne delen av verden. ”Vinn eller forsvinn”, kan man si. Selv om denne afrikanske tragedien skjer i Rhodesia (Zimbabve) var nok miljøet på landsbygda der på den tiden ganske likt Sør-Afrika.

Chimamanda Ngozi Adichie: En halv gul sol

2009-05-31T11:43:00.001-07:00

Før jeg reiste hadde lesegruppa på Ås gitt meg ”En halv gul sol” av Chimamanda Ngozi Adichie, og det var en god start! Denne romanen skildrer nært og intenst livet til en gruppe mennesker i krig og fred i Nigeria på Biafra-krigens tid 1967-70. En ung kvinne blir fanget av hendelsene i krigen. Hun er velstående, universitetsutdannet og idealistisk. Hele livet hennes blir forandret på grunn av krigen. Det samme gjelder familien hennes og forloveden hennes. Anmelderen i Daily Mail skriver:” Hjerteskjærende, morsom, fremragende skrevet og uten tvil et mesterverk og en klassiker”. Jeg likte den boka veldig godt, og begynte straks å se etter andre bøker av samme forfatteren, bøker som kunne kjøpes her.

Chimamanda Ngozi Adichie:Purple Hibiscus

2009-05-31T11:34:00.000-07:00

Jeg fant ”Purple Hibiscus”, som var debutboka hennes. Purple Hibiscus er en svært god debutroman. Fortellingen er kompleks, engasjerende og lettlest. Boka handler om en jente på 15 år, og hennes seksuelle oppvåkning og bevissthet og undertrykkelse i et miljø preget av mishandling og vold i et strengt religiøst hjem. Fortellingen er både universell og spesiell for det miljøet den skildrer, f.eks.er den veldig tydelig på motsetningene mellom de som bekjenner seg til en kristen religion og de som nekter å kvitte seg med de tradisjonelle gudene. Det samme gjelder forventningene om at de som har flyttet til byen skal ha med gaver når de kommer på besøk til landsbyen. (Det er forresten ikke så lenge siden folk i Norge fikk ”Amerikagaver” heller) Tilhørighet til religion er nøye forbundet med hvor man er på den sosiale og materielle rangstigen. Fortellingen påvirkes samtidig av et begynnende millitærkupp i Nigeria. Nå venter jeg spent på neste bok fra denne forfatteren.

Chinua Achebe: Things fall apart

2009-05-24T09:23:00.000-07:00

”Things fall apart” av Chinua Achebe er en klassiker. Den leses av alle elever på videregående skole i hele Afrika, på linje med for eksempel en av Hamsuns bøker i Norge. Den ble utgitt første gang i 1958, og er et usentimentalt møte med den tradisjonelle landsbykulturen i Nigeria, og utfordringene i møte med de hvite europeernes kultur. Jeg har faktisk lest den to ganger, og synes det var en like god leseropplevelse hver gang. Hovedpersonen, Okonkwo, er en fysisk og mentalt sterk person, som har en lederposisjon i landsbyen. Fortellingen følger han og hans fall. Han har tre koner, som er et tegn på velstand og status i Ibo-kulturen (Nigeria). Han arbeider hardt, og vil for all del ikke identifiseres med faren sin, som var en drukkenbolt og en latsabb. Han drives av frykten for å framstå som en svak person, og er utrolig snarsint. I dette patriarkalske samfunnet er det Okonkwo som bestemmer i familien, og han gremmes over at yndlingsbarnet hans er en av døtrene. Obierika er hans beste venn. Han er også en kriger, men har begynt å stille spørsmål ved deler av deres kultur. De første misjonærene kommer til dette området, og deres holdninger og tilnærming til menneskene her avgjør hvordan de blir tatt imot. Den første diskuterer religiøse spørsmål med dem og er interessert i å forstå andre kulturer. Etterfølgeren hans er en annen type som ser verden i svart og hvitt. Han er kompromissløs og mangler forståelse og klokskap, noe som resulterer i åpne feider mellom kirken og Okonwo og hans likesinnede.